Med grupper mener vi forskjellige versjoner av jødedommen. Det er mange måter å være jøde på. Gjennom å ha kunnskap om dette unngår man misforståelser og fordommer. Ikke alle jøder går helt i takt når det gjelder å følge alle lovene og ritualene. Det finnes også mange jøder som ikke er religiøse. Nedenfor finner du en presentasjon av de mest kjente gruppene.

Ortodokse jøder legger vekt på å følge alle lovene i Toraen. De overholder disse lovene strengere enn mange andre jøder. For ortodokse jøder er Toraen guds ord som forteller ganske detaljert om hvordan man skal leve. Toraens budskap sees som evig gyldig selv om tidene forandrer seg. De ortodokse jøder mener at Toraens lover kan følges uansett når og hvor man lever som jøde.

Konservative jøder mener at jødedommen og de religiøse lovene kan tilpasses det livet man lever, og at noen lover kan endres eller fjernes helt. Slike tilpasninger og endringer gjøres blant annet for at det skal være lettere for jøder å leve i samfunn hvor mange mennesker ikke er jøder. Dersom noen av de opprinnelige lovene i Toraen ikke har noen mening lenger kan de fjernes.

Reformjøder mener at jødedommen og de religiøse lovene kan tilpasses det livet man lever, og at noen lover kan endres eller fjernes helt. Slike tilpasninger og endringer gjøres blant annet for at det skal være lettere for jøder å leve i samfunn hvor mange mennesker ikke er jøder. Dersom noen av de opprinnelige lovene i Toraen ikke har noen mening lenger kan de fjernes. Reformjøder er åpne for å endre eller fjerne gamle lover i mye større grad enn konservative jøder.

Kulturjøder er som regel ikke religiøse, de tror ikke på jødenes gud. Det er en vanlig oppfatning blant dem at jødedommen er en kultur og ikke en religion.

Denne gruppen jøder har et strengt syn på de religiøse lovene og de er vanligvis sterke motstandere av det moderne vestlige samfunnet. Noen av de ultra-ortodokse jødene er til og med motstandere av staten Israel fordi de mener den forstyrrer guds plan.

De ultra-ortodokse jødene vier sine liv til å studere de hellige skriftene og vil følge samtlige 613 påbud og forbud fra mosebøkene i Toraen. Selv kaller de seg haredi. Det betyr den som skjelver i ærefrykt for gud. De liker ikke å bli kalt ultra-ortodokse.

av Roger Hercz

VERDEN

JERUSALEM (Dagsavisen): Da Tanya Rosenblit i forrige uke gikk om bord i en buss, ba ultraortodokse jødiske menn henne om å sette seg bakerst. – Det er der kvinnene sitter, sa mennene til Rosenblit.

Men hun nektet. – Til nå trodde jeg at vi levde i et fritt land, skrev hun senere i Yedioth Aharonoth, Israels største avis. – Jeg trodde at et menneskes verdighet var viktige verdier i vårt splittede land, sa Rosenblit.

Passasjerer i bussen tok episoden opp på video, og snart kunne «alle» se på TV hvordan kvinner i ultraortodokse områder ikke kun i overført, men også i bokstavelig betydning blir skjøvet bakerst.

Rosenblit minnet om Rosa Parks, den afrikansk-amerikanske kvinnen fra Alabama som i 1955 ble berømt da hun nektet å gi fra seg plassen sin i bussen til en hvit passasjer. Styrkingen av Israels reaksjonære krefter har vekket oppsikt også i utlandet, og tidligere denne måneden sa USAs utenriksminister Hillary Clinton at Israel begynner å ligne på Iran.

Trakassering

Etter at Rosenblit-episoden ble kjent, våknet israelske media for lignende tilfeller. I byen Beit Shemesh vest for Jerusalem ble Naama Margolis, en sjuårig jente, spyttet på av ultraortodokse menn siden hun ikke var ikledd tilstrekkelig konservative klær.

Hvis jenter kler seg på en måte som ikke passer bibelens forskrifter, fortjener de å bli spyttet på, sa en ultraortodoks mann som bare ville kalle seg Moshe til Israels Kanal 10.

Denne uka startet da det som var ikke mindre enn en kulturkrig. I de siste dagene har det vært regelrette gateslag i Beith Shemes mellom ultraortodokse menn og politiet, som har fått i oppdrag å hindre utestengingen av kvinner fra det offentlige rom. I går kveld deltok minst 10.000 mennesker i en demonstrasjon i byen mot diskrimineringen.

– Tida er kommet for å våkne opp, sa venstrepolitikeren Nitzan Horowitz. President Shimon Peres oppfordret alle israelere om å bekjempe fanatismen.

Svak sentralmakt

Men kvinnediskrimineringen finnes ikke bare i de lukkende ultraortodokse nabolagene. Flere rabbinere krever nå at mannlige soldater i hæren, en av Israels viktigste institusjoner, forlater rommet under tilstelninger der kvinner synger. En kvinnestemme er for berusende.

Kanskje er Israels hær blant verdens sterkeste, men sentralregjeringen er overraskende svak. Siden landet er splittet – mellom jøder og arabere, mellom sekulære og religiøse og mellom en lang rekke immigrantgrupper – lever mange av gruppene nærmest i sine egne isolerte lommer.

Ofte har regjeringen også bevisst unngått å håndheve loven, noe som har gitt ekstremister fritt spillerom. På den okkuperte Vestbredden unngår Israel gjerne å rettsforfølge israelere som trakasserer palestinere – for ikke å utfordre de mektige nasjonalistiske partiene i regjeringen.

Mange tror at statsminister Benjamin Netanyahu egentlig ikke vil bekjempe kvinnediskrimineringen ettersom den stammer fra de samme politiske miljøene han støtter seg på.

– Netanyahu vil ikke stoppe dette, ettersom de alle deler grobunnen som også skaper sinnet mot palestinere, israelske arabere, moskeene og rettsvesenet, skrev kommentatoren Avirama Golan i avisen Haaretz.

Kvinners maktspirer

Opprinnelige kom de ultraortodokse jødene fra Øst-Europa, men deres samfunn ble nærmest utryddet under den andre verdenskrigen. Israels første statsminister David Ben Gurion, en sosialistisk jøde, gikk da i 1948 med på at ultraortodokse menn, med statlig støtte, skulle kunne vie sine liv til sine religiøse studier slik at deres kulturarv ikke skulle gå tapt. Da dreide deg seg kun om noen hundre menn, i dag dreier det seg om over 100.000 som ikke jobber, men som hele livet lever på staten.

Resultatet er at de ultraortodokse er blant landets fattigste. Men dette har nå skapt grobunn for nye forandringer, for i dag ønsker ultraortodokse kvinner å bedre sin situasjon. Mange tusen har funnet jobber i Israels høyteknologiske industri. Og med disse kvinnene som eneforsørgere, ser en plutselig spirene til en ny maktkamp: I dag krever stadig flere ultraortodokse kvinner å bli hørt i samfunnsspørsmålene.